tanker om neste år

Hei dere. I det siste har jeg vært veldig tankefull og tenkt på hva som faktisk kommer til å skje neste skoleår. Man har ofte mange tanker - selvfølgelig - før man skal reise et år til utlandet uten noen man kjenner, bo hos en vilt fremmed familie i 10 måneder og ikke se familien din på noe annet en skype. Det blir rart og annerledes for meg, men også en stor utfordring som jeg kommer til å klare. Senest i går hadde jeg en jentekveld med noen av mine aller nærmeste, hvor vi bare spiste, koste oss, sang karaoke og danset just dance. Midt inni det hele, kom jeg til å tenke på hvor mye jeg vil komme til å savne sånne kvelder. Jeg må utnytte sånne ting til det fulleste før jeg drar, for man vet jo aldri hva som har endret seg når jeg kommer tilbake. Kanskje vennegjengen min er splittet opp, siden det er 3 av oss som skal på utveksling. Eller kanskje jeg kommer tilbake, og har mistet kontakten med mange venninner og venner, eller i verste fall, kanskje det er noen som ikke husker meg? Det er så mye som kan skje, men samtidig er det også så mye som ikke kan skje. Det kan jo hende jeg kommer tilbake til akkurat samme hverdag som før. Ikke en eneste brikke i det gamle puslespillet har flyttet på seg, og alt er det samme gamle. Selv håper jeg på en liten mellomting.

Jeg er så glad familie og venner støtter meg i valget mitt om å dra, for det gjør skulderene mine litt lettere å bære. Selvfølgelig vil ikke mamma og pappa og de nærmeste vennene mine at jeg skal dra, fordi de selv sier de kommer til å savne meg. Jeg kommer til å savne de her hjemme så utrolig mye, og jeg kommer garantert til å ha dager der borte hvor jeg gråter som bare det, fordi jeg skulle ønske bestevennen min var der, eller at mamma og pappa var der. Men det er en av de store utfordringene med å være en utvekslingsstudent. Det er jo bare en av de små tingene man bare takle når man har tatt et slikt valg. Jeg har hatt lyst til dette så lenge, og nå som jeg endelig er i prosessen, vil jeg ikke trekke meg. Ikke misforstå - for det å trekke seg er ikke et tema for meg en gang. Poenget er bare at det blir så annerledes, men jeg gleder meg som et lite barn til å dra og utforske landet og staten, og ikke minst å knytte nye vennskap. Selvfølgelig også det å få den beste kontakten jeg noen gang kunne fått med den familien som nå skal bli min andre familie. Jeg er så heldig som har fått den familien som jeg ikke tror kunne vært mer perfekt for meg og mine interresser. Denne familien fikk jeg i starten av Februar, og jeg har allerede rukket å bli godt kjent med dem. Har skypet med dem 2-3 ganger i tillegg, noe som har gjort meg enda tryggere på dem. Rett og slett - det kunne ikke blitt bedre.

Forberedelsene til det å reise er ikke bare bare. Det har vært så mye styr med papirer, søknader, møter og all informasjon som må klistre seg opp i hodet, men en del av oss utvekslingsstudenter fra Norge har laget oss både en gruppe og en chat hvor vi snakker om alt dette og mer. Nå har jeg ikke telling på hvor mange chatter og grupper jeg er med i, men jeg er veldig glad i å ha noen å snakke med om dette. For jeg tror ikke at jeg hadde vært like forberedt på ting om jeg ikke hadde snakket med dem. Get-ready møtene til organisasjonen jeg reiser med, Explorius, har også vært en stor hjelp. Her har jeg møtt nye mennesker og vi har hatt caser å snakke om for å være mer forberedt på det kommende året, noe som har vært utrolig gøy å være med på. 

Jeg tenker også veldig mye på den dagen jeg faktisk skal møte vertsfamilien min for første gang. Det er veldig bra at Explorius har denne soft landing campen i New York som alle studenter får inkludert i prisen for utvekslingsåret. Her blir man godt kjent med andre som er i samme situasjon som deg, og også det nye språket og kulturen. Campen er som en liten forsmak på det kommende året, og gjør slik at du slipper litt av jet-lagen da du ankommer familien og at du ikke får det største kultursjokket. Etter denne campen reiser vi til staten vi har fått tildelt, enten om det er alene eller med andre studenter som skal til samme område, noe jeg er heldig med å ha fått. Da du kommer til staten møter du enten på vertsfamilien din eller ankomstfamilie (hvis du ikke har fått familie enda, noe som dessverre skjer med noen, eller om vertsfamilien din ikke kan møte deg). Dette tror jeg blir et rart øyeblikk for både meg og den nye familien. Ikke flaut eller noe som helst, men bare litt rart og annerledes. Det er jo denne familien du tross alt skal bo med i 10 måneder, og som du skal leve med, spise middag med, og sove hos. Gleder meg utrolig mye til dette, og håper året blir fantastisk.

Nå ble dette et veldig langt innlegg, men jeg håper det ga dere andre som skal på utveksling noen tanker også, og gjerne legg igjen en kommentar om hva dere tenker om det kommende året. Da hadde jeg blitt glad!

3 kommentarer

Jenny

01.03.2015 kl.17:12

Kjempebra skrevet, Linnea! Sikker på at dette beskriver tankene til de aller fleste som skal på utveksling, det stemmer i hvert fall veldig for min del <3 Disse chattene er veldig smarte altså, blir kjent med noen herlige personer ;)

Marthe Vernan

01.03.2015 kl.18:07

Utrolig godt skrevet Linnea, og kan ikke si noe annet enn at jeg er helt enig i det du skriver! I dag er siste søknadsfrist for meg til vgs, og bare det å velge skole syntes jeg er et vanskelig valg.. Men det blir bra uansett hvor jeg starter, og det samme gjør det nok for deg :-) Jeg skal også på utveksling i 2 året og er både glad,spent,nervøs og oppspilt! Kos deg masse og nyt tiden der borte, og tiden her hjemme, til det fulleste :)))

Eline

04.03.2015 kl.23:30

kommer til å savne deg såå mye! :(

Skriv en ny kommentar

hits